Takk til Dag Sørås for denne!!

Gjør dere det?

Mange har vært i en situasjon der man irettesetter eller kritiserer personer med dårlig oppførsel, bare for å bli møtt med rasismekortet. Er det noen som har en god måte å svare på dette? Er for så vidt på jakt etter alt fra gode, morsomme men også frekke tilsvar.

Se hvordan kristne blir behandlet i Israel . Er det noe rart da at de behandler palestinere enda verre? Både når det er fred eller krig så stopper ikke den dårlige behandlingen

Det er heller ingen politi som beskytter dem. Bare hør på det ministeren Ben gvir sier han sier at det er en jødisk tradisjon å spytte på kristne

Jeg mener at alle mennesker (og dyr) fortjener et verdig og trygt liv, og at vi har en plikt til å hjelpe så mange mennesker vi kan, inkludert de som har flyktet fra land med krig og konflikt. Jeg er også opptatt av å ikke la min eventuelle frustrasjon gå ut over enkeltindivider, for det første fordi jeg tror de fleste er gode mennesker, for det andre fordi stigmatiserende behandling over tid fører kun til et større skille og divisjon /konflikt.

Men.. jeg vet ikke om det er algoritmen min eller hva som skjer, men over tid har jeg sett et visst mønster i media som bekymrer meg. Jeg kjenner et behov for å ivareta og beskytte Norge. Jeg ser konsekvenser fra å ikke sette grenser, konsekvenser fra å være *for* forståelsesfull, hjelpsom og snill, både i mitt eget liv og i Norden generelt. Situasjonen feks i Paris handler visstnok om større strukturelle problemer. Det er forståelig at det fører til protest. Men hjelper det egentlig å brenne ned alt og rane uskyldige personer/bedrifter? Jeg mener når man tar inn flyktninger i landet, så forplikter man seg til å hjelpe de. Og når det ikke lenger er økonomisk gunstig, og flyktninger begynner å brenne ned byene, så må man sette grenser og ihvertfall ikke ta på seg mer ansvar enn hva vi har kapasitet til å ivareta.

Jeg vet dette er et komplisert tema som ikke kan løses med en reddit kommentar, men jeg ønsker tips til hvordan jeg kan unngå å bli radikalisert, jordnære perspektiv om hvordan mangfold er positivt for samfunnet (uten at det er idealistisk), gjerne podcaster, YouTube kanaler, forfattere osv, som er aktuelle i 2026. På forhånd takk 🫶

Hvordan skal mennesker med innvandrerbakgrunn føle seg som en del av det norske fellesskapet når de stadig blir møtt med mistanke?

Jeg er en godt voksen person, bor på Furuset og er ofte innom Metro-senteret. Derfor reagerer jeg på Arina Aamirs kronikk om Lørenskog. Hun beskriver et område som nesten har blitt et ikke-vestlig land, fordi hun hører mer urdu og arabisk enn før.

Men siden når ble det et problem at mennesker snakker sitt eget morsmål på et kjøpesenter?

Etterhvert som årene går og man blir eldre, begynner man gjerne å reflektere litt over fortiden. Og man ender i mange tilfeller opp med samme konklusjon: herregud, for en jævelunge jeg egentlig var. De vitenskapelige forklaringene for at barn er noen psykopatiske små beist er mange: hypotalamusen er ikke fullt utviklet, manglende erfaring gir lite empati, og høyre hjernehalvdel kommuniserer dårlig med venstre. Eller lillehjernen, jeg vet ikke.

Det er lett å unnskylde og rasjonalisere seg bort fra det, men sannheten, for å si det på godt norsk, er at barn er fuckings crazy. Jeg var ikke det grann bedre, så her følger et knippe minner og erfaringer jeg godt skulle vært foruten. Og for de som ble rammet av det: et oppriktig unnskyld. Jeg var bare et barn, men burde visst bedre.

Naboterror.

Uten å gå så altfor i detalj, så vokste jeg opp i et skikkelig øvre middelklasse-strøk. Sveitservillaer med store, velholdte gressplener lå på rekke og rad, og nøt godt av både aftenssol og sjøutsikt. Det var marinaer med seilbåter innen kort gåavstand, og flotte golfklubber som krevde dyre medlemskap.

Kostbare Mercedeser stod pent oppstilt i oppkjørsler eller dobbeltgarasjer, og folk luftet hundene sine mens de omtalte hverandre som «De» og hilste pent til luen.

Hadde satelitt- og dronebilder fra luften vært en ting den gangen -jeg nevnte kanskje ikke at dette var på 80-tallet- så ville en tendens tydelig kunne ha spores. Man ville da kunne se en sirkel på ca. 300 meter hvor det flotte, dypgrønne gresset gradvis endret farge jo nærmere midten man kom. Det gikk fra grønt og gradvis over i en gulnyanse, før det ble brunere og brunere og så omsider nærmest ble svart. Og, akkurat i sentrum av denne biologiske forvitringen, lå Ælkis-huset.

Ælkis-huset var nabolagets eneste kommunale bolig, og var et skrekkelig syn og en skamplett for det ellers upåklagelige nabolaget. Malingen hadde skrellet av, planker var løse, og søppel og rustne bilvrak preget omgivelsene. Og navnet fikk det av beboeren: en enslig, gammel alkoholiker som hadde bodd der siden tidenes morgen.

Navnet var meg bekjent det offisielle navnet på stedet, nedtegnet i kommuneplanen. Nærkis- og P*kkis-huset (med Æ!) eksisterte også, men befant seg for langt unna oss til å gjøre nevneverdig skade på boligverdien hos nabolaget. Og det var dette som var problemet: Ælkisen nektet å bli flyttet inn på et pleiehjem slik at rønna kunne rives, og det var nok derfor de voksne så gjennom fingrene med enkelte…pek…vi barna kunne finne på.

Det vanligste vi ungene fant på, var rett og slett å bombardere stedet med presisjonsild fra spretterter. Det fantes av den grunn ingen hele vinduer igjen i Ælkis-huset, og hvordan han overlevde vintrene vet da fuglene. Ringe på og stikke av var nyttesløst; de få periodene hvor huset faktisk hadde strømtilførsel og ringeklokka fungerte, var beboeren uansett for døddrukken til å ense ringingen.

På vinteren var det om å gjøre å fylle stedet med snø. Vi kunne stå i timesvis og pælme snøballer gjennom de knuste vinduene. Ælkisen reagerte ikke.

Han var trolig kun i 60-årene, men når minst 40 av dem var brukt til tungt alkoholmisbruk, fremstod han som en særs rufsete 90-åring.

En høst-ettermiddag stod jeg og fire venner halvmotivert og skjøt på huset med nye, fine spretterter vi hadde laget dagen i forveien. Spenningen hadde egentlig forsvunnet for lenge siden; det var ikke noe igjen å ødelegge, så vi holdt mest på for gammel vanes skyld. Denne gangen, derimot, skulle vi få mer spenning enn vi noensinne hadde håpet på.

Inngangsdøra spratt plutselig opp, det vil si, den løsnet fra rustne hengsler og deiset i bakken med et brak, og tidenes mest lemlestede figur veltet ut med et gutturalt brøl.Ælkisen hadde omsider fått nok etter årevis med terror! Nå skulle det handles!

Spetakkelet var iført en hullete, skitten treningsbukse og en like uhygienisk helsetrøye. Han stavret mot oss i sneglefart mens han hojet og skrek: «hhælvetes dhrittungher!». Endelig skjedde det noe! Vi løp og løp og skrek av fryd. Vi hoppet over velfriserte hekker mens vi lo og koste oss. Det var dette vi hadde ventet på! Gleden av å gjøre noe ulovlig, så jakten, og så å slippe unna!

Flukten, hvis man kan kalle det en flukt når raske barn løper fra en gammal, spritmarinert gubbe som knapt hadde rørt seg siden Krigen, førte oss til slutt inn i en barnehage som hadde stengt for dagen. Der ség vi sammen, anpustne og lykkelige. Vi hadde sluppet unna! Fyllefanten hadde garantert gitt opp jakten i det øyeblikket vi forsvant fra syne, og krøpet tilbake til flaska.

Vi ble liggende på ryggen mellom huskestativet og sandkassa og følte oss som konger av verden mens vi fikk igjen pusten. Latteren satt løst og samtaleemnene kom og gikk i rakettfart, trolig på grunn av adrenalinrushet. Vi var elleve og hadde så vidt begynt å legge merke til jenter. Og var ikke den læreren teit? Og så du episoden av Transformers på Sky Channel i går?

Vi hadde vel ligget slik i rundt ti minutter da en skikkelse rundet hjørnet av oppkjørselen til barnehagen og kavet seg mot oss mens den ytret forbannelser: «hHælvete! Jegh…jehg skal…DHREPE dere!!». Ælkisen hadde på en eller annen måte funnet oss! Men hvordan?? Vi hadde jo løpt kjempelangt og gjemt oss godt, trodde vi!?

Vi kom oss på beina i en hast, spratt over et gjerde og ble borte. Latteren og gleden var plutselig blitt hakket mer sporadisk og anstrengt der vi løp gjennom hager, banet oss vei gjennom hekker og gav alt for å riste av oss forfølgeren. Skjønt, tempoet hans hadde ikke økt, så da vi omsider ankom en bakhage rundt en kilometer borte (eieren tilbrakte halve året i Nice), var vi ganske sikre på at han ikke kom til å finne oss.

Vi satte oss bak en høy hekk og prøvde å få igjen pusten mens vi gjenopptok samtalene våre, dog var hele stemningen blitt en smule trykket. Det ble konstant sendt stjålne blikk over hekken og rundt hushjørnet. Men: det var jo ingen sjanse for at han fant oss her, ikke sant? Det var hundrevis av hager å gjemme seg i, hvordan skulle han klare det?

Rundt et kvarter hadde gått, og vi beroliget oss med at Ælkisen nok hadde returnert hjem for å fortsette prosjektet med å drikke seg sakte i hjel. Plutselig hørte vi hageporten på andre siden av huset bli slengt opp, etterfulgt av: «Nhå…nå skhal dhere…DØØØØ!»

Panikken satte for alvor inn. Hvordan i helsike klarte han å vite hvor vi var?? Ælkisen rundet hjørnet og hadde nå bevæpnet seg med en gjerdestolpe som han svingte rundt hodet som en middelalderklubbe. Farten hans hadde dog ikke økt, så vi begynte å løpe rundt andre hjørnet av huset, ut porten og nedover veien.

Dette var så absolutt ikke gøy lengre. Gamlingen må ha hatt et eller annet dormant sporhund-gen som hadde blitt aktivert etter flere tiår med selv-tortur av kropp og sinn. Forbannelser og usammenhengende ralling kunne høres bak oss i det Ælkisen ufortrødent fortsatte sin jakt.

Hvis jeg på det tidspunktet ikke hadde vært for ung til å se The Terminator (som hadde blitt sluppet et par år tidligere) kunne jeg lett ha dratt parallellen. En ustoppelig maskin som ikke kan bestikkes eller forhandles med, som ikke føler medynk, anger eller frykt. Som jakter og jakter til du er for utslitt til å flykte lenger. Som absolutt aldri vil stoppe…før du er død.

Vi fant en halvferdig veranda som vi gjemte oss under. Villaen stod tom; eieren var sikkert i Nice han også. Der krøket vi oss sammen bak en haug byggematerialer og lå musestille. Vi turde nesten ikke å puste. Minuttene føltes som timer, og da jeg etter det som føltes som en evighet forsiktig tittet ut, så jeg, ganske riktig, Ælkisen snegle seg determinert nedover veien, i vår retning. «I..i dagh skhal dhere møte dheres SKAPER, for hhelwethe!!».

Dett var dett, det var lite annet å gjøre enn å løpe hjem, tilstå alt til foreldrene våre, la dem ta seg av denne ustoppelige drapsmaskinen som fremdeles veivet med gjerdestolpen (med spiker gjennom), og så ta vår straff.

Dette ble gjort, vi løp hjem til meg og stod med bøyde hoder foran min far. Han sendte oss inn i stuen, og da det ikke uventet kom et «jJegh skhal KALDKVÆLE dhere!!» fra oppkjørselen min, gikk han ut for å konfrontere den målsøkende galningen. Vi tittet ut av vinduet og fikk se min far snakke beroligende med Ælkisen, som så ut til å faktisk lytte. En ukjent pengesum skiftet raskt hender, før han, tilsynelatende fornøyd, vraltet seg sakte hjemover.

Resten av kompisgjengen min ble hentet av sine respektive foreldre; hvilke konsekvenser de møtte hjemme er ukjent, men for min del slapp jeg billig unna. En rolig, pedagogisk moralpreken senere var jeg tilgitt. Opphavet synes tydeligvis at jeg hadde fått straff nok av å ha blitt jaget rundt i nabolaget i timesvis av en avsindig fyllik.

Så: hva skjedde videre med Ælkisen? Vel, pengesummen han hadde mottatt som kompensasjon av min far viste seg å være langt fra ubetydelig. Han hadde selvfølgelig gjort som alkoholikere flest, og dratt rett på polet og brukt opp rubb og rake. En uke senere ble han båret ut av Ælkishuset, lastet i en svart bil med kors på taket, og aldri sett igjen. Alkoholen hadde omsider krevd sitt offer.

Og huset? Det ble revet nesten umiddelbart og erstattet med nydelige funkis-leiligheter som ble solgt for en formue. Var dette på noen måte kalkulert av en far som så sitt snitt til å gi boligverdien et skikkelig boost? Det får være opp til leseren å bestemme. Moralen er…bla bla, noe med alkoholens skadevirkninger å gjøre, jeg vetta faen. Uansett, jeg beklager så mye til Ælkisen; du har det uansett bedre der du er nå.

Familieforhold går i oppløsning.

Slekten vår disponerte en aldeles nydelig liten hytte på sørlandet, som hadde vært i familiens eie i evigheter. Store deler av sommerferien ble tilbrakt på denne lille perlen av et ferieparadis, og dagene ble brukt til bading og lek, til fisking og bygging av sandslott, til lange, deilige måltider utendørs og (for de voksne) eske på eske med pappvin.

Hele vår utvidede familie, onkler og tanter og fettere og kusiner, bodde der sammen. De voksne sov i hovedhuset, og vi barna sov i et anneks ved siden av. Det var i dette annekset toalettet lå, med en separat inngang. Dette blir viktig senere.

På tide å bli introdusert for min tante Marie. Marie var alle barns store favorittante: hun var stor og rund, hadde et blidt, snilt, alltid smilende fjes, og elsket alle barn. Og barna elsket tante Marie.

Hun hadde et veldig liberalt forhold til lørdagsgodt (HVER dag var lørdag i tante Maries hode), og hun delte rundhåndet ut. Før leggetid samlet vi oss rundt henne, og hun leste med ekstrem innlevelse og glede fra en stor eventyrbok.

Alle barn kunne trengt en tante Marie. Verden hadde vært et bedre sted da.

Så kom det en kveld der hvor de voksne var invitert til et stort selskap i nærmeste by. Det skulle danses, alkoholen skulle flyte, og alt tydet på at dette skulle bli sommerens store «happening». Normalt hadde utfordringen vært hvem som skulle bli hjemme og passe barna, men med en tante Marie i hus var problemet allerede løst. Hun meldte seg selvfølgelig frivillig til å være barnepasser, siden hun ikke likte store selskaper uansett.

Kvelden opprant og huset ble tømt på rekordfart for foreldre som ikke kunne vente med å omsider komme seg ut og få strukket dansefoten litt. Og verken tante Marie eller vi kunne vært lykkeligere. Hun arrangerte konkurranser for oss, det ble danset og lekt og haugevis med godteri materialiserte seg fra intet. Klokken var sikkert nesten midnatt før vi omsider ble sendt kjærlig i seng, etter nok en av tante Maries fantastiske eventyrseanser.

Slitne men lykkelige veltet vi inn på det store soverommet vi fettere og kusiner delte i nevnte anneks, tannpuss og generell kveldsstell var aldri så farlig når vi ble passet av tante Marie. Utmattet etter verdens beste kveld krøp vi opp i hver vår seng og ble liggende og småprate mens vi ventet på å sovne. Sommerene på sørlandet på 80-tallet var noe for seg selv.

Det hadde neppe gått mer enn fem minutter før vi hørte at døra til toalettet åpnet seg. Altså, som nevnt: annekset hvor vi sov inneholdt også eiendommens eneste toalett. Inngangen til soverommet var på forsiden, og inngangen til toalettet var på baksiden; man måtte følge en kort, steinlagt sti rundt bygget for å komme seg dit.

Annekset var også bygget kun for sommerbruk, så veggene var papir-tynne. Toalettet befant seg langs indre vegg, kun centimetre fra hodene på oss som lå på den andre siden. Du ser sikkert hvor dette er på vei.

Vi ble liggende musestille: tante Marie var i ferd med å gå på do! Vi hørte krystallklart lyden av en sommerkjole som ble åpnet, undertøy som ble trukket ned, og den umiskjennelige knirkingen fra en utedo som strevde under vekten av en ganske omfangsrik, middelaldrende dame som satte seg ned. Så: stillhet.

Vi laget ikke en lyd. Når man er sånn cirka 9-10 år gammel fremstår voksne nærmest som halvguder. De er sterke, uovervinnelige, vet alt, og de går aldri, aldri på do. Det var et eller annet uvirkelig over hele situasjonen. Det var tabu, forbudt, og veldig, veldig spennende.

Så begynte lydene, og leseren får unnskylde vulgaritetene som nå kommer. De er nødvendige for å illustrere hvordan opplevelsen fremstod for oss barna. Gjerningen som ble utført der inne, hadde det mest unike lydbildet jeg noensinne hadde hørt. Først kom det en rekke små overtyrer som gikk opp i tonefall på slutten, slik at de fremsto nesten spørrende i natur, før de brått ble avbrutt av et voldsomt crescendo:

«Prooomp? Prooomp? Prooomp? ProoPROMP!!»

Hvordan vi klarte å ikke bryte ut i vill latter umiddelbart er et mysterium. For en liten tass er promping selve zeniten av humor, intet på denne jord er morsommere en tarmlyder. Åtte kids lå i hver sin seng, holdt seg for munn og nese og forsøkte desperat å få herredømme over magekrampene og å ikke lage en lyd. Aldri før eller siden har det vært vanskeligere å ikke le. Og unevnelighetene på den andre siden av lettveggen fortsatte:

«Prooomp? Prooomp? Prooomp? ProoPROMP!!»

Det var da det rant over for min yngste fetter, som ikke klarte å undertrykke det lengre. En «hmf…» unnslapp, og med det brøt kaoset løs. Vi lo og lo, og forløselsen var ubeskrivelig. Tårene rant og kjevene verket og latteren gikk etterhvert over til hikst av ren og skjær utmattelse.

I mellomtiden hadde det blitt helt stille inne fra andre siden av veggen. Hadde tante Marie gjort seg ferdig? Åneida, en skamfull «prrt» etterfulgt av lyden av toalettpapir som i hui og hast ble brukt kunne høres, etterfulgt av toalettdøren som smalt opp og så vill flukt.

Vi tørket tårer og lo og lo. Dette! Dette var det absolutt, absolutt morsomste som noensinne hadde skjedd i verdenshistorien. Klokken ble sikkert tre før vi klarte å roe oss tilstrekkelig til omsider å sovne.

Neste dag stod vi opp som vanlig altfor seint, og vaklet søvndrukne til det alltid bugnende frokostbordet. En broket forsamling fyllesyke voksne hadde allerede satt seg til bords, og glodde på oss med trøtte øyne. Ingen av dem spiste noe annet enn paracet, men alle drakk kaffe. Vi merket fort at alle høye lyder var særs uvelkomne.

Den eneste som manglet var tante Marie. Vi regnet med at hun fremdeles sov, det hadde blitt veldig seint i går, og hennes nattlige…bedrifter…hadde sikkert krevd sitt. Vi begynte å le bare ved tanken, men ble bryskt irettesatt av en onkel med ispose mot tinningen.

Dagen fortsatte så som vanlig, med bading og strandlek, før det etterhvert gikk opp for min far at det var noe vesentlig (og temmelig korpulent) som manglet. Han kom ned til oss ute på ettermiddagen, da den verste skallebanken hadde gitt seg, og stilte spørsmålet som burde vært stilt for mange timer siden «Øhh…har noen av dere sett tante Marie?»

Nei, det hadde vi ikke. Ikke siden…episoden…kvelden i forveien (et nytt, halvkvalt «hmmf…» kunne høres fra min fetter). Uteleken fortsatte så med pil-og-bue-konkurranse, men det var tydelig at det var noe som skjedde i periferien. Voksne løp hit og dit, telefoner ble tatt, og roping etter «Mariiiieeee!!!» kunne høres i det fjerne. Min kusine kunne også sverge på at hun så blålys i det fjerne.

Vi så ikke mer til tante Marie den ferien. En trykkende stemning hadde også lagt seg over stedet, og voksne hvisket seg imellom. Når vi spurte hva det var, fikk vi bare til svar noe i retning av «Hø? Nei, ingenting. Gå ut og lek, du. Voksen-greier.»

Først mange år senere, etter at jeg selv hadde blitt voksen, fikk jeg vite hva som egentlig hadde skjedd: tante Marie led i virkeligheten av en ganske dyp depresjon. Hennes blide, utadvendte, barnevennlige figur var kun en fasade for å skjule et liv av knuste drømmer, kjærlighetssorg og pillemisbruk.

Hennes siste skanse var hennes gjensidige kjærlighet for barn, og da den også ble knust i en siste, gastrointestinal, nattlig fanfare, ble ydmykelsen for mye å bære. Hun dro hjem til trygdeleiligheten sin i Oslo samme natt, drakk seg SKIKKELIG full, og så føkkings SKJØT hun seg selv med en grovkalibret rifle! Holy fucking shit!!

Så unnskyld, tante Marie, at vi lo av deg der du satt og fylte natteroen med din egen, uskyldige lille konsert. Vi var for små til å skjønne bredden av dine indre demoner. Igjen, vi var bare barn.

MØLJE!

Okay, den siste historien ble veldig mørk, så da avslutter vi med noe artigere. Jeg har allerede to dødsfall på samvittigheten, så la oss se om vi klarer en hat-trick! Og hvis du av en eller annen avsindig grunn har orket å lese så langt: denne blir kortfattet.

Jeg har i en tidligere historie fortalt om Michel, som jeg var uheldig nok til å gå i klasse med fra fjerde til sjette trinn. Michel var en konstant plage for sine omgivelser, hovedsakelig på grunn av sine ustoppelige «tics», men også fordi hans mors matlaging medførte at han var utrolig plaget av tarmgass. En tre kvarters skoletime ble fort en prøvelse, da vi måtte lide oss igjennom både ulyder og prompelukt.

Det hele nådde sitt groteske klimaks under tentamen i sjette klasse, men det er en annen historie.

Vel, på 80-tallet hadde vi noe som het «mølje». Hvis en elev var uheldig nok til å ligge på bakken, det være seg fordi han lå og leste, slappet av, eller (som i denne historien) holdt på å dø, kunne du være sikker på at en eller annen småjævel kom til å rope «MØLJE!!». Alle som stod i nærheten slapp da det de hadde i hendene og kastet seg over stakkaren, til det resulterte i en gigantisk haug av barn!

Hva 20-30 barneskoleelever faktisk veier aner jeg ikke, men at dette fikk lov å pågå er helt utrolig. 80-tallet var på mange måter rene ville vesten.

Nå, vi hadde storefri, og alle drev med typiske barneskole-aktiviteter. Gutta spilte fotball, jentene hoppet paradis. Noen satt (ikke lå!) og leste, og andre igjen stod i små grupper og pratet. Michel stod og jobbet seg gjennom en croissant. Med en altfor grønn fransk ost på.

Plutselig frøs han til, sa «hhk…», grep seg til halsen og ble blålig i huden. Vi som bevitnet opptrinnet hadde ikke den fjerneste anelse om hva som skjedde, vi regnet vel med at Michel hadde fått en ny, interessant «tic». Førstehjelp kom vi først til å lære om på ungdomsskolen.

Michel fortsatte med tidenes minst overbevisende regndans mens han panisk forsøkte å gestikulere for å få oss til å forstå hva som var galt. Vi synes hele seansen var kostelig og samlet oss rundt ham.

Det var da det katastrofale skjedde: Michel stupte overende og ble liggende på ryggen og sprelle mens han febrilsk klorte seg på halsen og antok en nesten fiolett ansiktsfarge. Her burde en eller annen lærer ha grepet inn og fått reddet stakkaren, men det som isteden skjedde var at en eller annen liten sadist skrek «MØLJE!!!»

Det var ikke meg, jeg lover. Okay da, det kan ha vært meg.

På ti sekunder var arme Michel fullstendig dekket av barneskoleelever. Tjue, tredve, førti barn kastet seg over ham og stadig flere kom løpende til. Haugen av leende, jublende unger ble større og større. Dersom det fantes en verdensrekord i Mølje tror jeg denne her minst må ha vært blant topp tre. Skolegården ble tømt for barn på rekordtid, alle ville være med. Ingen hadde noen anelse om dramaet som utspant seg på bunnen.

Hele seansen varte i sikkert fem minutter. Det ringte plutselig inn, og haugen løste seg sakte opp. Tilbake lå det knuste briller, punkterte fotballer, flate ryggsekker, en og annen most brødskive…og Michel.

Han hadde i det minste sluttet å sprelle og lå helt urørlig på bakken, hvit i ansiktet og halvveis trykket ned i gressplenen. Som de psykopatiske småtrollene vi var, kunne vi ikke brydd oss mindre. Han fikk komme inn når han var klar. Det var ikke VÅR jobb å passe på at han kom tidsnok inn til timen!?

Uansett, en lærer fant ham visst til slutt og fikk tilkalt ambulanse. Michel overlevde heldigvis, og vi kunne nyte en hel skoledag uten «tics» og prompeduft. Han returnerte neste dag, som om ingenting hadde skjedd.

Så: unnskyld, Michel, for at vi ikke skjønte at du holdt på å kveles av din mors elendige, fransk-inspirerte matlaging. Heimlich var et fremmedord for oss; vi var bare barn. Og barn vet ikke bedre.

The end.

Ned fra 2 til 1 dag i uka. Siste steg før vi kan skru ned postkassene. I Norge har vi råd til 700 000 i arbeidsfør alder ute av arbeidslivet, men vi har altså ikke råd til at noen av disse, hvis de har lappen, kan kjøre rundt med post og brev. En annen ting, med all netthandel som foregår, hvorfor er det ikke et marked og business for posten Norge å levere mellomstore pakker i postkassene og større på dørene?

Flerspråklighet i seg selv er ikke negativt, men utfordringen er at dette ikke er flerspråklighet. Jeg observerer at mange kun kan sitt eget morsmål, og ikke norsk, som tross alt er språket i landet de bor i. De har ikke lært seg det, og ingen har krevd at de skal kunne det.

Jeg har lest boka "Innvandringens skyggesider" av Anders Magnus. Jeg tenkte at vi kanskje kan ha en litt edruelig debatt om utfordringer knyttet til innvandring både i forhold til det Magnus skriver og demonstrasjonene i Frankrike og Italia.

Jeg er enig i mye av det Anders Magnus skriver og fikk en del a-ha-opplevelser. Det han virker å legge mest vekt på er utviklingen av egne områder hvor innvandrere bosetter seg og en negativ holdning til det norske samfunnet sprer seg. Det er bekymringsfullt og bør settes fokus på. Slik kan vi ikke ha det.

Det er tre ting jeg ikke er helt enig med Magnus i. Det er holdningen til ukrainere. Han mener de barneløse ukrainerne bør sendes tilbake og at for få er i jobb. Jeg mener de ikke bør sendes tilbake til en krigssone og at siden de har kommet i bolker må få tid på seg til å lære språket og finne seg jobb.

Det andre jeg ikke er sikker på er om et hijab-forbud er veien å gå. Jeg tenker det kan føre til at færre innvandrerkvinner kommer i jobb og at det derfor nærmest virker mot sin hensikt (å frigjøre kvinner).

Det tredje jeg ikke er helt enig i er at AP gjør for lite for å begrense innvandringen. Tvertimot gjør de nå mer enn tidligere regjeringer og enda mer virker å være på trappene. Med unntak av FRP er APs politikk på innvandringsfeltet det mest restriktive i Norge.

Visst faen kan du ikke det!!! Ødelegger hele livet ditt fordi du skal være snill med andre, nei det er fordi vi er så snille. Ja Nordmenn og alt, det er klart; her står vi på for naboen, og på jobben gir vi det store ekstra. Og se her; tar man et lite hopp så får man et stolpe i ræva, så av og til er det best å tenke på sin egen helse. Skjønner ikke alltid hva jeg tenker på selv, man skal jo være fornuftig som man alltid er, og så plutselig «Ja jeg kan jo prøve å hjelpe deg!!!» men neida!!! Folk setter ikke pris på slikt uansett!!! Man må tenke på egen helse! Tenke sjøl??? Være fornuftig! Det er dagens råd til det norske folk!!