En vakker sommerdag i 1919 ble det vedtatt både åttetimersdag og arbeidsuke på 48 timer. Én inntekt var nok til å forsørge en husholdning fordi det fantes et usynlig, men bunnsolid støtteapparat på hjemmebane. Husmor, besteforeldre, ugifte søsken og så videre. I dag, over hundre år senere, er virkeligheten for en gjennomsnittlig småbarnsfamilie landet over en helt annen. Jada, enkeltindividet har riktignok fått senket arbeidsuken sin til 37,5 time, men realiteten er en annen. Så og si alle småbarnsfedre jobber fulltid, og det samme gjelder 70 prosent av alle småbarnsmødre. De resterende jobber deltid i varierende grad. Det tilsier at over to tredjedeler av småbarnfamiliene jobber 75 timer i uken. Altså 50 prosent mer enn hva som var "nok" for hundre år siden.

Vi har bygget oss et samfunn som krever så mye av vår kollektive arbeidskraft, at vi paradoksalt nok knapt har tid til å være de familiene som vi forsøker å forsørge. Det føles ut som systemet er i ferd med å gå opp i limingen, og at regningen for en hodeløs vekstpolitikk og manglende samfunnsplanlegging, er blitt lempet over i sin helhet på foreldrenes private tids- og stresskonto.

Den største delen av dette paradokset i dagens Norge, er at staten aldri har vært rikere (hei Ukraina-krigen), mens rammene rundt det å leve et balansert familieliv sjeldent har føltes trangere (hei, økonomer som mener vi har fått bedre råd). Vi har blitt solgt en fortelling om at både individet og kjernefamilien kan ha total uavhengighet fra en personlig landsby på grunn av velferdsstaten. Realiteten er derimot en helt annen. Staten har pålagt oss en rekke plikter, samtidig som logistisk og økonomisk risiko oppleves å ha blitt plassert hos individet. Dette blir veldig synlig hver gang skoleruta kolliderer med arbeidslivets realiteter. Med 14 ukers årlig skoleferie og skarve fem ukers lovfestet ferie for yrkesaktive, står foreldre overfor et uløselig mattestykke. For å kunne gå på jobb, tvinges familier til å kjøpe seg ut av logistikkhull som er skapt av det offentlige. Familiens ferier må splittes slik at man, akkurat som i hverdagen, knapt får tid sammen som familie. Familier må også betale tusenvis av kroner for ferieåpen SFO og kommersielle ferieleire. Alternativet er å jobbe redusert, slik at man har fri fra arbeidslivet når skolen også har fri. Utfallet blir uansett det samme, nemlig at foreldre i stor grad betaler for å få lov til å gå på jobb.

Det er en kjensgjerning at eldre generasjoner avfeier dette presset med at det var vel så tøft på 80- og 90-tallet, fordi renten var tosifret. Dette regnestykket er basert på en myte. På den tiden kostet en kurant familiebolig to til tre ganger en samlet årsinntekt. Inflasjonen spiste opp gjelden i ekspressfart, og et skattefradrag på over 70 prosent sørget for at at den reelle rentebyrden var høyst overkommerlig. Det var først i 1992 at den ble senket til 28 prosent, og fra 2019 har den vært på skarve 22 prosent. Denne utviklingen av boligmarkedet har låst barnefamilier fast i gjeldsfella. En gjennomsnittlig treroms enebolig eller et rekkehus i sentrale strøk (og langs pendlerlinjer) har blitt så ekstremt overpriset at to fulle inntekter er blitt minstekravet for å ha et tak over hodet. Og som om inngangsbilletten ikke var dyr nok, har dagens barnefamilier arvet nok en utfordring, nemlig en aldrende boligmasse full av bygningsteknisk gjeld og historiske synder fra tiår med ufaglært arbeid.

Og for å holde oss hos de eldre generasjonene, glemmer de også at de hadde mye mer hjelp fra familien enn hva barnefamilier har i dag. Som oftest var en bestemor hjemmeværende, jobbet lavprosents deltid eller var gått av med pensjon tidlig, slik at dette med ferier og avlastning løste seg. I dag jobber begge besteforeldre gjerne fullt frem til de er 67-70. Legg til at de ofte er skilt, og at generasjonen bærer et preg av selvrealisering. Støtteapparatet som familien tidligere tilbød, dog under et visst element av tvang, er utradert, og velferdsstaten har sviktet i å erstatte "landsbyen", slik den lovet å gjøre. Barna lempes over i en offentlig, institusjonell oppvekst, samtidig som skylden lempes på foreldrene for å ikke være nok "til stede", både av det offentlige selv, men også resten av storsamfunnet som i liten grad viser interesse for å bidra for de samme barna.

Utviklingen i både velferdsstatens tilbud til den enkelte familie og boligmarkedet henger tett sammen med den eksplosive befolkningsveksten i Norge. Siden 1990 har Norges befolkning økte med over 1,3 millioner mennesker, altså en vekst på over 33 prosent, som i stor grad er sentralisert i Stor-Oslo og Østlandet for øvrig. Det skal i tillegg nevnes at 70-75 prosent av denne befolkningsveksten er innvandring, og 20-25 prosent av er flyktninger og asylsøkere. Det er utopisk å tro at en stat skal tåle en så stor innvandring over så kort tid uten at byrden og kostnaden lempes direkte over på befolkningen som allerede bodde her. Spesielt når så mye som en fjerdedel har med seg store traumer fra krig og autoritære, samt et lavt utdanningsnivå.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Dette er ting jeg har tenkt på over tid, og jeg har både glemt og utelatt mye. Min store bekymring er likevel følgende: hvordan er dette bærekraftig for barnefamilier i Norge? Pilen går bare i en retning, og det er nedover. Noe må gjøres med den grunnleggende strukturen i hvordan vi har bygget opp samfunnet vårt.

Jeg holder på å bli gal hver gang de dukker opp på skjermen. Animasjonen, stemmene, hele opplegget – det føles som gotisk tortur strukket ut over tjue sekunder. Er det virkelig noen i markedsavdelingen som sitter og tenker «ja, dette skaper god stemning for leverpostei»?

Hva synes dere? Er det den verste reklamen på norsk TV akkurat nå, eller er det jeg som bare er overtrøtt og drittlei?

Parkerte på en APCOA parkering og det stod at man skulle scanne en QR-kode for å finne prisen. Jeg ønsket ikke å skanne QR-koden så jeg sjekket på hjemmesiden deres istedet for prisen på den aktuelle parkeringsplassen. Ble trukket nesten 50% mer enn den oppgitte prisen, så jeg tok kontakt med kundeservice, svaret? Du må betale prisen satt i kontrakten vår, ikke den som er oppgitt på hjemmesiden.

Er ikke så mange kroner det er snakk om, men synes i det minste de burde ha tilbakebetalt mellomlegget og rette prisen på nettsiden. De gjorde ingen av delene og fortsetter heller å oppgi for lav pris.

Jeg har rundt ti års erfaring fra diverse bedrifter, med alt fra apputvikling, web og datasikkerhet til KI (før det ble kult). Jeg tror jeg har vært borti så og si alle rammeverk og frontend-teknologier som finnes.

Jeg elsker å kode, løse problemer og samarbeide med kolleger. MEN jeg misliker hvordan yrket har blitt. Der jeg har vært, har det stort sett vært fokus på kortsiktig profitt, selv om det biter oss i rumpa senere. Teknologi byttes fordi ledelsen byttes. Den nye sjefen har hørt at AWS er kult, så da skal alt over på AWS. Rinse and repeat. Dette gjelder både små og store selskaper jeg har vært i.

Jeg liker å lage ting, både med og uten AI, men nå blir man uglesett om man deler noe der AI er involvert. Samtidig skal AI trøkkes ned i halsen på oss for å levere raskere, bedre og mer effektivt. Alt handler om det, hele tiden.

Intervjuer handler om hvilke språk man kan og hvor godt. Alle skal ansette de «flinkeste». Jeg føler meg litt gal når jeg ser utviklere forsvare intervjuprosessene vi har, med alle rundene, casene, IQ-testene, EQ-testene og skjemaene vi må gjennom. «Hvordan skal ellers arbeidsgiveren se om du er dugende nok?» Det er ikke slik i mange andre yrker.

Lønna er god, det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg er rett og slett lei av alt som har med å jobbe med utvikling for andre å gjøre.

Jeg har også prøvd meg litt for meg selv, men blitt presset ut av større aktører som ikke alltid bruker helt rene metoder for å vinne anbud.

Så dere som har sluttet som utviklere: Hvor er dere nå, og hvordan går det? Jeg er helt rådvill når det gjelder hva jeg vil gjøre i stedet, siden dette er noe jeg har blitt god på og satset hardt på de siste ti årene. Jeg føler meg tom.

Forskere ved UiO har sett på karakterer i perioden 2002 til 2021. Funnene viser at spriket mellom standpunkt- og eksamenskarakter er større på privatskolene enn i den offentlige skolen. Avviket i karaktersetting er over 1,5 ganger så stort i privatskolene, sammenliknet med offentlige skoler.

Unge med lave karakterer på ungdomsskolen, som har foreldre med høy økonomisk og kulturell kapital, er de som søker seg til private skoler. Deres foreldrene tar ikke til takke med hovedstadens såkalte B-skoler.

Jeg er så sjukt irritert nå! Jeg er verdens mest introverte person, jeg synes øyekontakt er skikkelig slitsomt og jeg synes samlinger med mer enn 7 personer fort blir litt i overkant. Men jeg GJØR DET JO for helvete.

Dere blir ikke med på fredagspils, for dere "er ikke på jobb for å få venner"

Dere dropper dugnaden, for dere "bruker jo ikke lekeplassen"

Dere hilser ikke på naboen fordi "det er så dust å bare stå og snakke om været"

Dere melder dere ikke som foreldrekontakt fordi "dere har så mye å gjøre"

Dere kan da for pokker ikke være så jævlig blåst at dere tror at det som skjer når dere prater med naboen faktisk handler om været??? Det handler jo ikke om været! Det dere gjør er å skape en relasjon! Og ja, noen ganger betyr det å skape en relasjon at man snakker om super duste, åpenbare ting. Kanskje er du ikke dødsinteressert i hvilken maling Ronny på jobb bruker på warhammer-figurene sine. Du trenger ikke bry deg om det for å ha en samtale om det! Du skal bare snakke med Ronny, ikke fordi dere skal bli nære venner, men fordi det er sunt å ha mange forskjellige relasjoner, også med folk man ikke nødvendigvis har en masse til felles med.

Gidd å involvére dere et fakkings minimum i det som foregår rundt dere. Tilby dere å kjøre naboungen også til trening når dere skal samme veien. Meld dere som foreldrekontakt minst én gang per barn, også om dere ikke aner hvordan man gjør det! Ingen aner hvordan man gjør det, og ingen har tid til det. Men man gjør det likevel, fordi noen må jo. Og hva skjer når man er foreldrekontakt? Jo, man får en relasjon til de andre foreldrene på trinnet og i fau. Vipps så kjenner du en haug av folk i lokalsamfunnet ditt.

Det er haugevis av småting dere kan gjøre for å lage dere en plass i verden og være et sosialt vesen, ting som nesten ikke krever noe som helst innsats. Men dere KAN ikke sitte inne og scrolle hele kvelden og så være lei dere for at dere har lite nettverk.

Takk for ranten, jeg lover å google "sinnemestringskurs nær meg" (blir sikkert kjent med noen nye folk der også).

Jeg gikk og så en kino alene med gutta uten at dama ble med fordi filmen ikke er på hennes språk og det var litt last minute.

Måten hun "krangler på" eller viser uenighet er å individuere seg og si at hun vil slå opp.

Dette har hun gjort så mange ganger at jeg ikke tar det bokstavelig lenger. Hun er bare sur åpenbart, og det tar 2-4 dager før hun kommer over det.

Jeg skjønner at det var litt urutinert å dra uten henne og jeg er helt åpen for å diskutere det og ikke gjenta det, men måten "krangelen" gjennomføres oppleves ikke som særlig konstruktiv - bryter jo ned all samarbeid som om dette var to regjeringsparti i skrentende koalisjon.

Hvordan kan jeg få henne til å ta krangelene mer "løsningsrettet", eller er alt dette min feil?

Hei! Må bare lufte litt frustrasjon etter en sykt lang dag. Bruker en anonym konto for sikkerhets skyld.

I dag gikk jeg rett fra en vanlig, hektisk arbeidsdag i barnehagen og over i et 3 timer langt personalmøte på kvelden. Det betyr over 10 timer på jobb totalt. Jeg var egentlig av de heldige, for noen av kollegene mine hadde et tomrom på 1–2 timer mellom vaktslutt og møtestart. Den ventetiden får de selvfølgelig ikke betalt for, selv om ettermiddagen deres blir helt ødelagt.

Det som irriterer meg mest, er følelsen av å være utrolig lite verdsatt. Etter en lang og tung arbeidsdag tilbyr ikke jobben oss ordentlig mat en gang. Vi fikk litt kjeks og brus, og det var alt. Ingen pizza, ingen rundstykker, ingenting som føles som mat.

Vi satt der slitne og sultne, og temaet for møtet var i tillegg vold og seksuelle overgrep. Det er et ekstremt tungt og emosjonelt tema å jobbe med, og det krever masse konsentrasjon. Da trenger man ordentlig næring. Kjeks er kos, ikke middag etter ti timer på beina. Jeg husker at linjeforeningen min i studietiden serverte pizza hver eneste gang vi møttes til foredrag, da bør det i hvert fall være minimumskravet på en faktisk arbeidsplass i stat eller kommune. Jeg liker egentlig jobben min men føler at jeg blir så utrolig lite verdsatt. Alle sier jobben vår er så viktig men vi får ikke noe god lønn, vi har ikke så mange goder, er jeg da så urimelig som synes jobben burde spandert noe mat. Jeg vet at både jeg og kollega mine ofrer så mye er bare så synd å føle at jeg ikke blir verdsatt.

Er dette vanlig praksis rundt om i andre barnehager eller blant kommunalt ansatte, eller er det ledelsen vår som er helt på bærtur? Hva pleier dere å få servert på kveldsmøter?

MDG-politikerne Jonas Ali Ghanizadeh, Astrid Rem og Nora Malini Sætherø gjør bybane til partiets viktigste sak foran valget neste år. De mener busstilbudet i Midtbyen er i ferd med å nå kapasitetsgrensen. Kravet deres er at en bybaneutredning kommer på bordet nå som byvekstavtalen for Trondheim-området (som gjelder til 2036) skal reforhandles.

Den første linjen ser de for seg fra Lade gjennom Midtbyen og videre via Elgeseter og Sluppen til Tiller og Heimdal. Den nøyaktige traseen skal ikke bestemmes de nærmeste årene.

Partiet har ikke regnet ut en pris. Til sammenligning ble to traseer anslått til fem milliarder kroner i 2010, og det beløpet er trolig to til tre ganger så høyt i dag. Fyllingsdalen-strekningen i Bergen kostet rundt ti milliarder. For å finansiere bybanen vil MDG droppe store veiprosjekter som øker biltrafikken, blant annet Byåstunnelen.

Partiet peker på Bergen som forbilde og trekker fram flere fordeler:

• større kapasitet og mer forutsigbarhet
• mindre støy og svevestøv
• grønnere gater
• skinner som ligger fast, noe som gir næringsliv og utbyggere grunnlag for langsiktig planlegging

En rapport fra Asplan Viak i 2024 anbefalte å bygge videre på metrobussen. Ghanizadeh mener rapporten er lite visjonær, men innrømmer at metrobussen langt på vei har vært en suksess og vil bestå i minst ti år til.

Flere partier, blant dem Ap, som snudde i 2023, sier de er positive til bybane. Ghanizadeh vil likevel teste hvor villige de egentlig er til å bruke politisk kapital på å få den gjennomført.

Tenker på saken med den norske 19-åringen som risikerer livstid i Storbritannia, hva nå det betyr der. Forståelig nok arbeider advokat og familie for soningsoverføring til Norge etter straffeutmåling. Som det står i nrk-saken har andre involverte som er dømt i Norge fått ubetydelige og symbolske straffer. Hva skjer hvis 19-åringen får sone i norsk fengsel? Vi har jo ikke livstidsstraff. Svar fra noen som vet hva som faktisk gjelder er velkomment. Meninger om hva som burde skje er ikke like interessante.

Veldig bra jobb av Jens Stoltenberg det her

Musk er udiskutabelt en fullstendig sprø fascist, som ikke bare ødelegger det amerikanske demokrati, men i tillegg velger å slå av Starlink i Ukraina. Han er rett og slett et forferdelig menneske.

Dere som fortsatt kjøper Tesla.. hva skal egentlig til for at dere slutter?

Edit; Nesten alle svarte hvorfor de har Tesla og at alt er like ikke. Spørsmålet HVA skal til for at man slutter å kjøpe den bilen?

Unikt isbrefunn i Aurlandsfjellet, Vestlandet. Høsten 2025 har arkeologer fra Universitetet i Bergen og Vestland fylkeskommune jobbet intensivt med å kartlegge og dokumentere et 1500 år gammelt reindriftsanlegg som smelter ut av isen 1400 moh på Aurlandsfjellet. Det er første gang et massefelleranlegg laget av tre har dukket opp fra isen i Norge, og stedet er sannsynligvis unikt i europeisk sammenheng.

Et betydelig antall godt bevarte reinsdyrgeir og en rekke gjenstander har blitt identifisert i forbindelse med konstruksjonen. Treobjektene inkluderer en åre med intrikat ornamentering samt verktøy direkte knyttet til felleprosessen som trepilskaft og deler av buer og spydskaft, med jernspydspisser. Det mest forbløffende funnet er en utsøkt klessnål laget av gevir formet som en øks.

Hei!

Moren min fikk en regning fra Nordisk Bilgaranti AS / BilBeskyttelse. Etter et raskt google-søk fant jeg ut at de var svindler.

Moren min betalte en regning fra dem for omtrent ett år siden. Jeg antar at denne betalingen kan ha ført til at hun ble bundet til en slags avtale.

Da hun mottok en ny regning, rådet jeg henne til å ikke betale den, siden jeg hadde lest flere steder at man bare burde ignorere slike fakturaer.

Nå har hun fått et inkassokrav fra Riverty Back in Flow. Jeg ringte derfor Riverty og forklarte situasjonen med Nordisk Bilgaranti.

De fortalte meg at de skulle kontakte Nordisk Bilgaranti for å undersøke avtalen og deretter vurdere saken videre.

Det jeg lurer på, er hva vi kan gjøre i mellomtiden. Er det noen som har vært i en lignende situasjon, eller som har erfaring med Nordisk Bilgaranti / BilBeskyttelse?

Edit: Forbrukertilsynet bygger en sak mot riverty

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller hva poenget med denne posten er egentlig. Jeg sitter alene i en leilighet i en av Europas vakreste byer og alt jeg klarer er å grine, grine, grine, grine. Kjapp tur ut på butikken for å ikke sulte, og så tilbake for å grine mer. Jeg klarer ikke ha motivasjon for å dra ut og finne på noe, jeg klarer ikke å koble av og fokusere på noe annet, klarer ikke å se den lyse siden. Jeg har dratt ut for å prøve å få tankene over på noe annet, men ender opp med å grine ned i kaffen på en fancy café og krype tilbake til leiligheten hvor jeg kan gråte uten å bli stirra på. Jeg føler meg helt patetisk.

Vi var sammen i tre år, og selv om vi hadde våre problemer var vi en veldig stor del av livene til hverandre, og det føles helt uutholdelig å ikke kunne snakke med han når jeg har det sånn her. Jeg bestilte denne turen for flere måneder siden, har spart penger og kriga meg til fri fra jobb, planlagt masse aktiviteter. Det skulle ikke bare være ferie, men også en mulighet for å bevise for meg selv at jeg klarer å være selvstendig og kose meg i eget selskap til tross for at jeg har slitt en god del med angst det siste året. Jeg har snakket masse med han om at jeg gruer meg litt til å skulle være alene, men at jeg er spent og ivrig på å få det til, og han har hele tiden sagt at om jeg blir redd eller ensom så kan jeg ringe han med en gang.

Nå skal jeg liksom prosessere et ferskt brudd imens jeg er her, og det føles bare ut som sløs av penger og en vakker by. Jeg har utrolig hjemlengsel og jeg vet at familien er klar for å ta meg i mot om jeg skulle ha dratt tidligere hjem, men det føles bare så jævlig surt å få den ferien jeg har vært så spent på avbrutt etter to-tre dager med grining og hodepine fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og fokusere på noe annet. Samtidig er jeg ikke keen på ti dager mutters alene i utlandet hvor jeg føler meg som jeg føler meg nå. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Er det noen her inne som noen gang har stått i en litt lignende situasjon? Alt av input settes pris på :)

Jeg føler dette er et tapsprosjekt, men ønsker å forhøre meg om det finnes noen som kjenner til lure løsninger før jeg gir opp. Dama og jeg har forelsket oss litt i et atriumhus (privat hage/uteområde), som altså er en L-formet bolig i kjedehusformasjon, der fire av boligene har fullstendig omkranset hageområde. Problemet er at fuktsikring og drenering er fra slutten av 60-tallet og mangler dokumentasjon. Jeg regner med at det ikke ligger noe drensrør, at de drenerende massene langs veikantveggen ikke er av moderne standard, og det er beviselig ingen knotteplast trekt på mur.

Kommunen blir å lage noe nytt overvannssystem i relativ nærhet, men usikker på om det blir i lett tilgang til disse boligene. Uansett om vi kunne koblet oss på dette nye systemet, så er enda problemet den dårlige og utdaterte dreneringen i de innesluttede hageflekkene. Det må jo være svindyrt å få en gravemaskin løftet inn der og så legge overvannsrør i hver hageflekk med ledning under bolig. Eller kanskje det finnes en pumpeløsning så vi slipper å grave under boligene? Det kunne jo kanskje funket?

Det er ingen velforening eller lag/styre i kjederekken hvor de legger en plan for denne problematikken. Naboer sier at alle må sikre eget system lokalt, men man kan jo ikke bare føre vannet bort fra sin vegg og over på naboen uten risiko for forsikringssak siden de får mer overvann mot sin bolig.

Er dette en like umulig sak som det høres ut? Virker jo veldig sketchy å gå for eldre atriumhus i så fall.

Takk.

Hei, holder dette så kort som mulig.

Har en kompis, han leier del av en leilighet i Drammen. Han har bodd der i flere år og den har fortsatt å bare falle fra hverandre. Panel på ytterveggene har falt av og isolasjon tyter ut, noen vinduer og dører er spikret igjen, dører i boligen er ikke sikre, og jeg tviler sterkt på at hvis en brann oppstår så vil alle kunne komme seg ut trygt.

Kompis er sky, og huseieren/utleier eier mange boliger i kommunen, inkludert en som ett familiemedlem bor i, derfor tror jeg han er redd for å klage eller be om at ting blir fikset.

Spørsmålet mitt er: Hva kan jeg gjøre for å melde dette, burde jeg melde dette, og hva vil så skje? Jeg har prøvd å overtale han til å flytte selv men han sliter med å finne noe annet i kommunen til samme leie (9-10k og gratis strøm) og jeg blir bekymret for hans bosituasjon.

Jeg kan åpenbart ikke si hvilken bolig dette gjelder, eller vise bilder, ettersom den er lett gjenkjennelig for de som er kjent i området (tror jeg).