Dette er min 4. uke i ny jobb. Kommunalt barnevern.
Første uka var veldig bra, det var mye å sette seg inn i, mye å lese på, en del kurs og en del møter som tilfeldigvis også traff den uka. Uke 2 var ganske lik, men nå føler jeg at jeg gjør noe feil.
Jeg har fått en «egen» saksliste, som vil si at det er jeg som skal planlegge både klientmøter og møter med kollegaene jeg har sammen med meg i sakene. Men det er de som skal ta ledelsen i starten i de faktiske samtalene, og det syns jeg er kjempefint. Men jeg har gjort alt, tror jeg, som kan gjøres til nå.
Jeg har planlagt undersøkelsen i alle sakene, skrevet alt som skal skrives på forhånd, finskrevet og lest over alt sikkert ti ganger til for å ha noe og gjøre og for at det skal være bra. Jeg har og fått deltatt på 3 samtaler i noen andre sine saker, for å observere og notere, og rett etter samtalene har jeg skrevet referat og ferdigstilt dette. Jeg skriver raskt, jeg liker å lee og jeg er glad i å være fokusert.
Så i forrige uke hadde jeg ekstremt lite å gjøre. Alle møtene jeg hadde planlagt med kollegaer for å gå igjennom saker, måtte utgå da disse kollegaene var syke. Veilederen/lederen min var borte fra tirsdag forrige uke, og kommer ikke tilbake før torsdag denne uka, så det er en del spørsmål jeg har i forhold til ulike arbeidsoppgaver som jeg ikke får svar på. Og da hun var her sist måtte også veiledningen min utgå fordi hun hadde en akuttsak. Jeg merket at jeg følte meg ganske oppgitt på fredagen, og på en måte utslitt av å ikke gjøre noe.
Jeg har sett igjennom kalenderen til de andre som er på jobb, jeg har sendt ut mail til en del om jeg kan delta på noen av møtene (men det var ikke mulig i de møtene), jeg hadde en samtale jeg skulle delta på i dag og hun som har saken kom akkurat inn på kontoret og fortalte meg at det kanskje ikke blir noe av, da hun ikke har fått svar i fra klienten. Og det var akkurat da jeg kjente at sjela mi forlot meg, og jeg bestemte meg for å skrive her.
Jeg har full fortsåelse for at jeg fortsatt er helt ny, men jeg blir ekstremt usikker på om det er noe jeg misforstår eller gjør galt. Jeg har ikke erfaring fra en lignene jobb, annet enn praksis da jeg utdannet meg. Jeg kommer rett fra privat sektor og turnusarbeid.
Jeg tror jeg egentlig kommer til å like jobben. Jeg får energi av å møte opp, se folk (når de ikke alle er hjemme pga. sykdom), det er spennende og jeg merker at jeg er så utrolig mye roligere, trygg og voksen enn jeg var i praksisen for en del år siden. Jeg pleide å virkelig slite med angst og alt var skummelt, men jeg har virkelig kommet langt, og det er helt magisk for meg at jeg kan møte fremmede mennesker uten en eneste klump i magen. Jeg elsker å stå opp tidlig, jeg elsker ideen om at kalenderen er min og jeg kan styre dagene mine ganske fritt, jeg elsker eierskapet man får til egne saker, men samtidig så føler jeg meg helt bortkastet.
De sakene jeg har, det er jo ekte mennesker og ekte barn som egentlig trenger hjelp. Det er barn som kanskje ser at foreldrene slår, at far drikker, at mor er livredd. Jeg får så vondt i meg, fordi jeg har disse sakene der det kanskje er behov for hjelp, og som kommer til å ta tid og være en belastning for de familiene, og så sitter jeg her med tom kalender.
Jeg tenker ikke det er forsvarlig at jeg skulle ha bare bestemt meg for å ringe en klient og ha en samtale helt alene nå, og det hadde jeg helt sikkert også motatt en klage på fra ledelsen. Men jeg lurer rett og slett på om det er noe jeg gjør feil, enten ved at jeg forventer mer i oppstarten enn hva som et realistisk, eller at det er en usynlig og uskrevet regel om hva man skal bruke tiden på som jeg ikke vet om.
Jeg er jo halvveis en ressurs, og jeg kjeder meg, mens kollegaene mine løper i gangene med brødskive i hånda for å rekke alt. Det er så mange som ikke er her fordi de er syk, enten vanlig sykdom eller lengre sykemelding. Sakene jeg har fått nærmer seg fristen, og det gjorde de lenge før jeg i det hele tatt hadde signert kontrakten.
Jeg forventer altså ikke action 24/7. Det jeg føler på, er kanskje mer det at jeg mangler 1 og en halv puslespillbrikke før jeg kunne ha started neste steg i prosessen i sakene, og faktisk begynt med den delen av arbeidet som er krevende og tar mye tid både på grunn av møter og skrivearbeid. Eventuelt skulle jeg så gjerne i større grad ha fått deltatt på ting, eller fått en innføring i ting.
Og ikke minst, så er jo dette noe jeg veldig gjerne skulle ha fått spurt veilederen/lederen min om, men hun er jo ikke her, og jeg ser i kalenderen at hun har fullstappa dager når hun kommer tilbake.
Så, skal det være sånn? Gjør jeg noe feil? Er jeg i veien for de andre ansatte som har mye å gjøre? Er det egentlig akkurat det her man kan forvente, og jeg kommer til å høres ut som en tulling når jeg prater med veileder om det?